FREDLØS
JEG PUSTER UT EN OVAL AV ÅNDE PÅ BUSSRUTEN. På neste holdeplass går jeg av, blir påkjørt, omkommer. Bussjåføren finner telefonnummeret til min mor på mobiltelefonen min, og han ringer henne, forteller henne at det dessverre er over og ut med meg, men at hun må skynde seg å komme dersom hun vil rekke å se det siste livstegnet av ånden min ebbe ut på ruten.
*
JEG LEVER I EN RØNNE AV ET HUS, råttent og fordervet. Men over de skitne vinduene skal jeg henge speil. På alle vegger. På alle dører. Tett i hele taket. Så skal jeg være ren og pyntet. Alltid skal jeg være ren og pyntet, til og med om natten. Hva gjør det vel da at grunnen råtner under føttene mine. Jeg skal legge speil på gulvet og liste meg omkring i værelsene, trippe lekent frem og tilbake med tærne dansende, balanserende på speilrammene, som en hvit liten mus som har lært seg leken, som vet gangen i labyrinten, og som soler seg i lampelyset og beundrer sin egen snute i refleksjonen fra lupen som til en hver tid er vendt mot den.
*
HUN DRAR PÅ GRAVLUNDEN MED BØTTE OG KOST og vasker de forlatte gravene,
og slik forsøker hun å overbevise seg selv om at hun er et godt menneske. Se, sier
hun til seg selv, og lar fingeren, innhyllet i en våt klut, gli langs alle kroker og kriker i gullbokstavene. Se, dette gjør jeg altså for disse ukjente døde, hva må jeg vel da ikke være i stand til å gjøre for de kjente levende. Hvor god er jeg vel ikke i de virkeliges verden når jeg gjør meg slik umake som dette for dem som er borte, og som ikke
engang kan takke meg. Hun soler seg i glansen av sin egen vaskekost, og hun kysser gravene til døde barn, og gjennom stenen kjenner hun deres varme feberhete panner
mot sine lepper.
*
DATTEREN MIN SKAL SOVE. Jeg forsøker å lese en bok for henne, men den sitter fast i halsen min. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg er tom for stemme. Virker ikke mer.
Huden hennes er klam og lukter barnesvette. Jeg sitter med ryggen mot den lille sengegavlen, og hun har pattet seg fast i armhulen min. Hun vrikker og vrir på seg og jeg kjenner at kroppen hennes er glatt og varm. Hun vil at jeg skal lese mer. Fortsette. Men hvorfor må hun være slik. Så våt. Jeg kjenner en motstand mot å være nær henne. Lukten av henne. Søt og varm. Klebrig. Selv er jeg tørr. Opptørket og stiv, og stemmebåndene mine har stanset. Det finnes ikke en streng igjen i dem som er i stand til å vibrere.
– Les, pappa, sier hun. Hun har nesten sovnet, men klynker ut ordene likevel, legger trykk på hver stavelse. I tillegg dulter hun meg i siden. Dersom jeg var en mygg ville jeg ha tatt min død av det. Heldigvis er jeg en voksen mann, og jeg klarer meg. Jeg overlever. Selv om jeg er overbevist om at jeg får varige mén hver gang hun er nær meg. At berøringen av fingertuppene hennes gir meg blåmerker på undersiden av huden. Og hun har vært over alt på meg. Jeg er hemmelig blå over det hele. Kanskje med unntak av inne i rumpesprekken. Og andre steder hvor hun og solen ikke kommer til. Men ellers er jeg blå.
Jeg vet at det lukter sovende barn av halsgropen hennes, men jeg vil ikke lukte. Jeg smyger meg ut av det klamme favntaket hennes i det hun sovner, løser forsiktig tentaklene som motvillig slipper taket med et vått sukk. Blekfete svamper smatter litt etter meg ut i luften i det jeg blir borte, men gir seg snart. Jeg stiller meg over sengen hennes og stirrer på henne.
Nesen er alt for stor for ansiktet hennes. Min kone og jeg undrer oss over hvor hun har den i fra. Det er ingen i slekten vår som har en slik nese som henne. Vi har lett etter den i familiealbum flere ledd tilbake, både på hennes og min side, men det er ikke tegn til den noe sted. Nesene varierer noe i form, men forholder seg alle til den samme støpningen.
På min side, smale og lange, og med en liten nedadgående krumning helt ytterst på nesetippen. På min kones side flate og med smått utstående nesevinger. Nesen stammer altså ikke fra noen av oss. Jeg tenker at hun definitivt ikke er vår. I alle fall ikke min.