FREDLØS 

JEG SLÅR AV ALLE LYSENE I VÆRELSET, siden klatrer jeg opp i vinduskarmen og gjemmer meg bak gardinen. Ingen kan se meg fra stuen nå, men fra utsiden er det mulig å skjelne meg. Der finnes jeg i skyggene i høstmørket, som en stor stille flue surrer jeg mykt mot vinduet, vel vitende om at det er for kaldt for meg nå, at jeg kommer til å dø der ute om noen slipper meg fri.

 *

JEG LIGGER I SENGEN MIN OG VENTER. Det er natt. Jeg lytter til lyden av at noen romsterer på værelset mitt. Jeg har ingen anelse om hvem det kan være. Jeg har ingen nære venner, ingen som ville kommet inn på rommet mitt slik, midt på natten. Og uten å si noe. Hvem gjør noe slikt, uansett. En stund holdt jeg det for sannsynlig at det var et dyr som hadde tatt seg inn til meg. En katt som hadde klatret opp veggen langs takrennen, og som hadde forvillet seg inn gjennom vinduet mitt. Muligens en bortkommen undulat. Det ville ha forklart en god del. Jeg syntes til og med at jeg kunne høre vingeslag mot gardinene. Men så tenker jeg at det nok likevel dreier seg om en person. Med lange øyevipper. Som flapper mot hverandre i mørket.

Det er stille en god stund. Jeg blir urolig. Har den andre forsvunnet. Det er vanskelig å si. Jeg våger ikke å stille spørsmål. Jeg er redd for min egen stemme, hvordan den vil flerre opp stillheten, være skarpere enn jeg ønsker at den skal være. Jeg tier. Venter. Rommet er klamt rundt håndleddene mine, og selv om jeg er naken, kjennes det som om jeg har på meg klær. Hvor er du, tenker jeg. Hvor er du, hvor er du.

Så hører jeg det. Tydelig. Den andre sukker. Så blir det stille igjen. Lenge. Et nytt sukk. Jeg hører lyden av hud mot sengestolpene mine. Hender som føler seg frem i mørket. Lyden kommer mot meg. Men så forsvinner den bort fra meg igjen. Hvorfor gjør den det, tenker jeg. Nå var du jo på sporet.

Jeg griper ut i mørket og får grep om den fremmedes arm, trekker ham eller henne tilbake i sengen til meg. Den fremmede er våt. Jeg kan kjenne det nå. Våt over hele seg. Men det er også noe annet. Gjeller. Det er en stor fisk som har spasert omkring på værelset mitt den siste timen. Jeg pakker oss inn under dynen sammen.

Men, spør jeg. Får du puste her du, da. Og hvordan kom du inn på rommet mitt, var ikke døren låst. Fisken svarer ikke, den sukker bare. Med ett blir jeg forlegen. Jeg skulle kanskje ikke ha dratt den ned i sengen til meg slik. Jeg skulle kanskje ikke ha vært så direkte. Jeg skjemmes, og jeg slipper taket i fiskens arm. Men den blir likevel liggende under dynen min. Jeg tar det som et tegn på at det er her den vil være, men jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av hendene mine nå. Jeg er glad for at du er kommet, sier jeg. Takk for at du kom.

Vil du kanskje ta et bad, spør jeg. Jeg trodde ikke at fisker kunne leve på land så lenge av gangen. Men jeg vet ingenting om deg, jeg bare antar, sier jeg. Det kan hende at du er en helt annerledes fisk, og at jeg ikke kan ta med meg noe av den kunnskapen som jeg har om fisk som sådan inn i vårt forhold. Men så lenge du ikke snakker til meg, så er det bare dette jeg kan gjøre. Anta saker og ting. Og nå antar jeg for eksempel at du vil bade, sier jeg. For jeg vet at fisker i det store og det hele trives i vann. Den store fisken i sengen min svarer ikke. Jeg reiser meg forsiktig fra sengen, så går jeg inn på badet og tapper i badevann. Den fremmede fisken ligger fremdeles under dynen når jeg kommer tilbake.

Kom nå, sier jeg til fisken. Jeg henter den ut av sengen. Vi har det ganske fint sammen der på badet mitt på natten, tror jeg. Jeg sitter på gulvet ved siden av badekaret og fisken har sunket helt under vann. Der ligger den stille med vidåpne øyne, og jeg synes at det ser ut som om den har det bra. Jeg henter en liten svamp og begynner å vaske den forsiktig. Det er godt å kjenne svampen gli over gjellene. Jeg lukker øynene og nynner en liten vise som moren min lærte meg da jeg var liten, og jeg vasker og vasker. Jeg synes aldri at det kan bli nok.

Den fremmede sukker. Jeg lukker brått opp øynene og ser at det ikke lenger er en fisk som ligger i badekaret mitt, men en liten pike. Nå er det hun som ligger der, under vann, og stirrer på meg. Den lille piken tar hånden min og legger den på magen sin. Jeg tror hun vil at jeg skal stryke henne. Hun sukker igjen. Kanskje hun har vondt. Jeg vet ikke hvorfor det ikke forundrer meg at fisken har blitt til en liten pike. Et øyeblikk tenker jeg at jeg er livstrett. Men jeg slår det fra meg. Jeg ser på piken. Hun er riktig søt og jeg lurer på om jeg kan beholde henne.

Er du ferdig med å bade nå, spør jeg piken etter litt, og dytter henne forsiktig i siden med pekefingeren. Hun svarer ikke. Jeg trekker ut korken og ser at vannstanden i karet sakte begynner å synke. Jeg går ut på kjøkkenet og henter et glass med vann til meg selv. Når jeg kommer tilbake, ligger piken fortsatt i badekaret med vidåpne øyne. Hun sukker ikke mer.

Jeg legger hånden på magen hennes og kjenner at hun er kald. Hun er ikke bare kald. Hun er rett og slett død. Jeg har druknet den lille piken.

Jeg kjenner en trang til å holde meg selv om halsen, jeg vet ikke hvorfor, så jeg slutter med det. Jeg går tilbake på soverommet mitt og jeg legger meg i sengen. Jeg vil sove, men jeg får det ikke til. Hvordan kunne jeg være så dum. La henne bli liggende slik under vann.
Og jeg som til og med tenkte tanken på å beholde henne. Jeg kjenner pikens blikk på meg. Det brenner tvers igjennom vegger og fliser og badekar og sengestolper og hud og bein og alt annet som måtte skille oss. Jeg henter henne inn til meg. Jeg pakker oss inn sammen under dynen.

Vi ligger slik lenge, hun ligger helt nær meg og jeg klapper henne over ryggen. Etter en liten stund begynner hun å puste og en enorm lettelse skyller over meg. I morgen den dag skal jeg begynne å se etter barnehageplass til henne.

MIN FAR BLE TIL EN SABELTANNTIGER OM NATTEN og jeg var den eneste som visste om det. I mørket vokste tennene hans seg så lange, så lange. Jeg har aldri siden sett noe liknende på noen annen mann. De presset seg ut gjennom huden på hver sin side av nesevingene. Helt ned til brystet hans rakk de. Og noen ganger, når han kysset meg godnatt, så satte hodet mitt seg fast mellom dem. Da lirket han det forsiktig løs igjen og bredte dynen godt om meg.

I halvmørket på værelset mitt ser jeg fars sterke rygg i skyggene. Han står vendt mot speilet og han ser på seg selv, han beundrer seg. Hendene hans er store og grove og tørre. Han har to av dem. To hender. Jeg vet hvordan de kjennes ut. Jeg vet alt om fars hender. Han tror at jeg sover, eller at jeg ikke kan se ham på grunn av mørket. Men det kan jeg. Kroppen hans ser alene ut. Det er en kropp som ikke vet om at den er i selskap. Den holder ikke pusten mellom setningene. Den danderer ikke hånden omkring glasset. Den bare er. Ikke bare kan jeg se ham. Jeg ser ham tydeligere her, i speilet, i nattemørket enn jeg noen gang ser ham ellers. Vanligvis flyter han ut i kantene, dersom jeg forsøker å se rett på ham, forsvinner, blir til lyse flekker – som om blikket mitt alltid er besmittet av sollys. Kun i natten er vi nær hverandre. Og nå ser jeg ham. Han holder en neve om hver tann. Han kjærtegner dem ikke. Han holder dem. Som en hjort hviler geviret mot en sten. Som en konge veier sin egen krone i sine hender.

 *