Å skape: Verdens vakreste sted å bo
Da kjæresten min, Maren, og jeg leide oss inn i Wessels gate 6E, var dette en helt
vanlig bygård i Oslo. Asfaltert bakgård. Tomme balkonger. Lukkede leiligheter bak anonyme og fremmede trappeoppganger, som huset flyktige leietakere, rastløse kontrakter og naboskap uten navn. Man var ikke en gang på hils.
Jeg og Maren kom fra et liv hvor vi hadde drevet store kollektiv siden tenårene, bodd
i luftige villaer ved havet, innredet med sofagrupper på nakne svaberg, og samlet
mennesker rundt oss for å leve, ikke bare bo. Denne kalde bygården med betong i
bakgården var langt i fra vår verden. Så skulle vi heller ikke bo her. Leiligheten i Wessels gate skulle kun fungere som atelier, og vi hadde ingen planer om å puste liv i hverken asfalt eller naboskap på dette golde, upersonlige stedet.
Likevel. En dag kjøpte vi gammel loppemarked-sofa, som vi plasserte i et hjørne av bakgården. Det var et noe stusselig opplegg, hvor vi liksom skulle holde “utestua” tørr ved å legge en presenning over når det regnet. Hvilket det selvsagt ofte ikke ble noe av. Altså: en ikke helt ren, ikke helt tørr innretning, som alltid var heftet med en svak eim av gammelt regnvær. Men. Noe var det.
Maren og jeg brukte sofaen, vi. Et hyggelig kjærestepar som hadde leid seg inn på et ekstra rom på ateliéet vårt (og som med tiden ble vårt nærmeste vennepar), slo seg også ned. Og ganske snart løftet en og annen fremmed beboer blikket i fra asfalten,
og gikk til kjøleskapet etter en øl.
Vi ble flere og flere som samlet seg ute i utestua om kveldene, og litt etter litt, så skjedde det utrolige, himmelropende rørende – at naboene på dette gudsforlatte stedet begynte å se på hverandre – og å snakke sammen – og bli kjent – og bli venner.
Gårdeieren – en sympatisk eldre mann – fulgte utviklingen i bygården med interesse.
For det første var han rørende og oppriktig opptatt av beboernes trivsel, og for det andre hadde han lenge hatt problemer med flyktige leieforhold og gjennomtrekk av beboere, med alle ulemper det hadde medført for driften av bygården.
Jeg ble ansatt i sameiet, og fikk fullstendig sosial og økonomisk frihet til å utvikle og organisere bygården som jeg selv ville, med utvikling av fellesområder, aktiviteter og arrangementer, samt ansvaret for å plukke ut leieboere til tomme leiligheter.
Livet og kjærligheten
Med alle dagene, månedene, årene, og nettene sammen gikk vi sakte med sikker i fra å være
naboer – til å bli venner – til å bli bestevenner. Det er fint å tenke på at man under overflaten av
Oslos trappeoppganger, unnvikende blikk og korte hils, kan finne noe som dette.
Tusener av kimer til samfunn som kan bli, og mennesker som kan oppdage at man helt fint kan
gå i fra å nikke til naboen i trappa – til å gråte på naboens varme levende skulder, og vite noe om
hvor høyt naboen har elsket, og hvor morsom naboen er klokken fire på morgenen.
Kino på loftet & mørkerom i kjelleren
En av mine mest sentrale arbeidsfelt i bygården, er å utvikle fellesarealene. Dette er en oppgave
som jeg har løst med liv og lyst. Hvem kan vel tenke seg en bedre jobb enn å bygge pizzaovn til
sine venner, snekre lekestue til bygårdens barn, og utarbeide og bygge hva man vil av attraksjoner
og fasiliteter for sitt eget lille samfunn av mennesker som man setter pris på, som:
– Felles utendørs oppholdsrom / stue ute i sommerhalvåret
– Kino på loftet
– Mørkerom for analog fotofremkalling i kjelleren
– Utekjøkken med vedfyrt pizzaovn i bakgården
– Anlegg av hage med paviljong, terrasser og lekestue
– Kjøkkenhage, hvor vi sammen dyrker urter, tomater, jordbær, rips,
solbær, bjørnebær, bringebær, rabarbra og sukkererter.
Pågående prosjekt: “House of black and white” – betong-avstøpninger av ansiktene til alle beboerne
på veggene i inngangen til bygården.
Byens fineste festiviteter
Siden det er en overvekt av kunstnere, skuespillere, forfattere og filmregissører som bor her, så er det
veldig mange av beboerne som styrer sin egen tid, slik at det – gjennom sommerhalvåret – alltid er en
naturlig flyt av liv i bygården, både på dagtid og kveld. Vi feirer bursdager og brylluper som perler på en
snor og møter hverandre i utestua annenhver kveld sommeren igjennom. Da flyr såpeboblene
lett i luften og vinen svinger fint i glassene, helt av seg selv. Dette livet trenger heldigvis ingen kurator.
Men når vinterkulden brer om om seg og utestua ryddes inn for vinteren, trenger flokken noen ganger en
ekstra puff for å komme seg ut. Da inviterer jeg gjerne inn til film på loftet, grilling i bakgården, tur i skogen
eller juleselskap.
En gang eller fire i året arrangerer jeg også, sammen med med mine nærmeste i gården, Oslos fineste
karneval, bakgårdskonserter og sommerfester. Da bærer vi alt vi har av møbler ut i bakgården og inviterer
venner og venner av venners venner til episke fester.
Halloween worthy of a Queen:
Ja, men seriøst. De som ikke har vært på Halloweenfest i Wessels gate, har ikke vært på Halloweenfest.
Her er promo-filmen vår fra 2018–festen (film av nabo og livsledsager Malin Longva).
Gjennomtrekket av leietakere er med dette redusert til null.
De små barna midt i blant oss
Ungene som bor her er en del av alt som skjer i bygården og får vokse opp midt i kjernen av den landsbyen
som faktisk skal til for å oppdra et barn.
Om sommeren når dørene står åpne i alle retninger løper de på besøk fra den ene leiligheten til den andre,
og vi er utrolig takknemlige for å kunne la barna våre vokse opp i et miljø hvor man lever så tett på livene til
andre, og hvor alle dører står åpne for dem.
Her er det ikke noe tull. Vi tar dem med oss, rett inn i den gyldne akse av en verden av voksne som synger
bursdagssanger til hverandre fra verandaen og en vaktmester som sitter på taket og kaster vannballonger.
Pizzafest, Sommerkonsert, Loppemarked, og lange kvelder i utestua. Innen rimelighetens grenser får barna
legge seg sent og være med på det meste.
Samleiet Wessels gate i samlet tropp!
